27.april er det 25 år siden Drammen Håndballklubb vant City-cupen etter finaleseire over tyske Hameln. Arild Østeby var sportslig leder, og her tar han oss med på et historisk tilbakeblikk.

Tirsdag 27. april er det på datoen 25 år siden City Cup- triumfen til Drammen Håndballklubb. Fortsatt er DHK den eneste norske herreklubben som har vunnet en europacup i håndball.
Det er det verdt å stoppe opp litt og reflektere over.
Og hvem er nærmest til å gjøre det enn Arild Østeby. Sportslig leder i de fantastiske årene midt på 90-tallet.

Arild Østeby ved skryteveggen på klubbkontoret i Drammenshallen. Foto Roy Johnsen

-Ingen vil glemme finalen mot tyske Hameln, det var jo da vi vant og ble historiske. Men i mine øyne var faktisk seieren i 1/8-finalen mot franske Paris St.Germain den største prestasjonen den sesongen, sier Arild Østeby.
DHK hadde spilt to hjemmekamper mot Amirani Tblisi i 1/16-finalen, og vunnet sammenlagt med 71-36. Laget fra Georgia hadde nok ikke den helt store troen på avansement, og gikk med på to kamper i Drammen mot at de blant annet fikk et draktsett fra H20.

Så ventet et fransk lag med seks ferske verdensmestere i spillertroppen i 1/8-finalen. Selv ikke et uavgjortresultat 22-22 hjemme i Paris rokket ved franskmennenes tro på totalseier.
-Det var verdens beste klubblag akkurat da, og jeg fleipet med at de ikke vil ta oss på alvor. Tremålsseieren hjemme, og avansementet var den største sportslige prestasjonen den gjengen leverte. Uten tvil, mener Østeby.

25 år det gått siden Hameln ble slått i to finaler i City Cup. Arild Østeby beundrer spillertroppen fra finaleåret. Foto Roy Johnsen

Mot islandske UFMA Mosfellsbär ledet DHK med åtte mål til pause hjemme i den første kampen, men tapte faktisk de tre neste omgangene. Hjemme endte det til slutt 22-14, mens bortetapet på Island lød på 25-20.
Det luktet absolutt ikke finalespill da svenske Skövde vant med syv mål (24-17) på hjemmebane i den første semifinalen.
– Jeg trodde på det, og sa i bussen akkurat da vi passerte grensen på vei hjem at dette klarer vi i Drammenshallen.

Jeg husker Geir Oustorp sa at Skövde hadde vært i finalen èn uke, mens vi skal være der for alltid.

Arild Østeby

Trener Kent Harry Andersen fnøs av det og sa at jeg hadde ikke peiling, og flere av de andre lo også av meg, forteller Arild.
Ikke mye tydet på at hans profeti skulle slå til halvveis ut i returkampen på hjemmebane. Kun ett mål ledet DHK med.
– Svenskene scoret nesten ikke mål, mens vi hadde store sjanser som vi misbrukte. Det kunne ikke fortsette sånn i andre omgang, sier Østeby.
Svenskene fortsatt med måltørke, og endte opp med fattige tolv mål i Drammenshallen. Mens DHK scoret 20, og vant sammenlagt med ett enslig mål.
Foran 3500 tilskuere. I tillegg ble kampen vist direkte på TV.
– Jeg husker Geir Oustorp sa at Skövde hadde vært i finalen èn uke, mens vi skal være der for alltid , ler Arild.

Den første finalen, TV-sendt på bortebane i Rattenfängerhalle i den historiske byen Hameln, ble en fantastisk opplevelse. Våren kom for alvor til Tyskland denne aprillørdagen, og i gågaten samlet først de 100 supporterne som kom med fly fra Norge seg. Så kom det tre fulle busser med blåkledde supportere fra Drammen, med politiskorte den siste strekningen inn til sentrum, og festen var i gang. Den fortsatte til lenge etter at Lasse Steinseth hadde scoret vinnermålet til 22-21 rett før slutt på syvmeterkast.
– Det målet irriterte meg lenge, for jeg hadde offisielt gått ut med et tips på 21-21.
Igjen ler Arild Østeby.

Hele uken inn mot returkampen i Drammenshallen lørdag 27.april 1996 ble det jobbet hardt for å gjøre Drammenshallen til en festning med 4200 tilskuere. Håndballinteresserte fra så langt unna som Bodø reiste til Drammen uten billett.
– De ville være i nærheten, og se kampen på storskjerm på et utested, erindrer Østeby.
DHK fryktet mest av alt storvokste Pepi Manaskov i returoppgjøret, og hadde definert ham som den største trusselen. Makedoneren hadde vært Hamelns klart beste spiller siden han kom fra franske Creteil til klubben i 1993.
– Øystein Johannessen taklet ham knallhardt et par ganger i starten, og så var han borte, sier Arild.
Manaskov forble målløs i kampen, og han ble på en måte straffet av sin trener ved å bli holdt på benken i store deler av andre omgang.
Da alt syntes tapt likevel for Hameln.
Finaleseieren ble viktig for DHK. Den åpnet for deltakelse både i EM for klubblag (Champion Trophy) , og de var Europas representant i VM for klubblag. Og de ble invitert til Japan.

Finalelaget: Frode Hagen (foran f.v.), Otto Petter Paulsen, Geir Oustorp, Frode Scheie, Svein-Erik Bjerkrheim, Glenn Solberg. Bak f. v. Lasse Steinseth, Mats Karlsen, Marius Riise, Knut Helge Jakobsen, Stian Tønnesen (spilte ikke finalene), Eivind Nygård og Øystein Johannessen.

-Når man tenker tilbake på hva som skjedde før DHK la ut på denne reisen, så er det noen avgjørende hendelser, mener Aril Østeby.
Han kom inn som sportslig leder mens det fortsatt var Reistad som var klubben. Klubben hadde flere trenere med forskjell resultat. De rykket ned som Reistad fra toppdivisjonen (1. divisjon) etter kun en sesong i 1993, og rykket opp igjen som Drammen Håndballklubb i 1994.
Med nytilsatt Kent Harry Anderson som trener. Det og var en tilfeldighet, for det var senere landslagstrener Harald Madsen klubbledelsen hadde gjort avtale med om trenerjobben. Men 16. mai, to dager før spillerne skulle starte sesongoppkjøringen meldte Madsen at han ikke tok trenerjobben likevel.
– Det var ikke noe morsomt å ha spillerne på 17.mai-frokost, det kan jeg love deg. Jeg fikk til 1. juli å skaffe en ny trener, og sjekket markedet både i Norge og i Sverige, forteller daværende sportslig leder Østeby.
Han fant Kent Harry Andersson i Ystad i Skåne.


– Han visste ikke hvor Drammen var, og vi skjønte egentlig ikke hva han sa. Og han skjønte vel ikke oss heller i starten. Men jeg ga meg ikke, og etter en lang prosess takket han ja til å trene oss. Men bare i en sesong. Så skulle han hjem igjen. Men han likte seg, kona likte seg og de to døtrene trivdes i Lier, og da ble han i fire sesonger til sammen.
– Hvem vet hva som hadde skjedd om ikke Harald Madsen plutselig bråsnudde i døren de maidagene i 1993?
– Eller om jeg etter ett og et halvt års hardt arbeid hadde mislyktes med å lokke Svein- Erik Bjerkrheim til klubben?

Det vil man aldri få noe svar på. Det man vet er at DHK vant City Cup 27. april 1996, og derfor kan klubben feire et 25-årsjubileum i disse dager.
Noen feiring med gjenforening, jubileumskamp og alt sånt som burde vært på menyen, blir det imidlertid ikke noe av. Det satte koronaepidemien en effektiv stopper for.

Kampfakta fra finalen i Drammenshallen 27. april 1996:

DHK – Hameln 27-21 (15-10)
Sammenlagt 49-42.
Drammenshallen – 4200 tilskuere.

Dommere: Miguel Angel Amigo og Rodrigo Costas, Spania.
DHK: Frode Scheie og Mats Karlsen – Glenn Solberg 3, Svein-Erik Bjerkrheim 4, Frode Hagen 5, Lasse Steinseth 2, Marius Riise 1, Eivind Nygård, Øystein Johannessen, Geir Oustorp 7, Knut-Helge Jakobsen 2, Otto Petter Paulsen 2.