Kjetil Gaustad etter 21 år i klubben. -Det er blitt en livsstil

Han var der da klubben plutselig trengte en ny sportslig leder i 2000, da Arild Østeby gikk over i en stilling i Norsk Topphåndball, og siden har Kjetil Gaustad alltid vært rundt laget. I en eller annen funksjon. En kort, turbulent periode, var han også styremedlem. Men det har vært det å ordne opp rundt laget, som alltid har stått ham nærmest.

Det være seg å ordne reiser, stå for innkjøp og utdeling av utstyr, hjelpe nye spillere med å finne seg til rette i byen og i klubben. Ingen oppgave har verken vært for stor eller for liten for Kjetil.
– Men tiden da jeg kom med i dette, og var sportslig leder, var utfordrende. Da forhandlet jeg også spillerkontrakter, og det i en periode der alle skulle ha mer. Jeg lærte mye, for vi hadde jo ikke noe særlig med penger, ler Kjetil.

Penger har da heller ikke vært drivkraften for hans virke i DHK. Realiteten er at han aldri har mottatt en krone i godtgjørelse for jobben han har gjort.
-Jeg har fått noen gaver som takk for utført arbeide, røper han.

Nysgjerrig
Han legger ikke skjul på at han er sportsidiot, og at det var nysgjerrigheten til hvordan toppidrettene i Norge ble drevet som lokket ham inn i håndball da Odd Gareid, den gangen daglig leder i DHK, fikk ham med i klubben. For det var fotballmann han var. Både gjennom egen karrierer som keeper, og som trener for Lier-laget sønnen Gøran (Sørheim) spilte på i oppveksten.
Med foten innenfor i DHK fikk han god innsikt i både drift og sport, og han har vært med på alle bølgedalene i klubben.
-Det var dødsslitsomt ikke å ha penger. Jeg skulle jo sy sammen mye av det vi holdt på med, og det å ikke vite om vi hadde penger til neste bortekamp, om det ble fly, buss, tog eller privatbiler, det tok på. Men jeg tenkte at nå blir det snart bra, og det drev oss videre, forteller Kjetil.

Det var dødsslitsomt ikke å ha penger

Kjetil Gaustad

Administrator
Han har aldri hatt noe direkte med det sportslige å gjøre etter den korte perioden som sportslig leder i starten på 2000-tallet, men han har hele tiden vært tett på både trenere og spillere. Karl-Erik Bøhn var trener da han kom inn i klubben, en mann Kjetil fortsatt har høye tenker om. Han ble etterfulgt av Patrick Liljestrand som takket for seg etter en uheldig episode på en europacuptur sent på høsten, og Sven-Erik Bjerkrheim og Geir Oustorp tok over ansvaret. De sto sesongen ut, før svenske Basti Rasmussen fra Ystad, en kompis av legendariske Kent Harry Andersson, fikk hovedansvaret i to år. Så fulgte tre fantastiske år med Ole Gustav Gjekstad, så et år der Bent Dahl startet som trener, mens Gunnar Pettersen avsluttet den sesongen. Marinko Kurtovic (og Kenneth Gabrielsen) tok laget til seriegull og 3. plass de to sesongene han trente laget, mens Geir Oustorp hadde et flott første år i 2011-2012-sesongen, men et svakt andre år. Han ble etterfulgt av danske Renè Hamann- Boeriths som heller ikke fikk noe drag på det.
Nå skal det også nevnes at klubben heller ikke hadde så mye drag over styre og stell, og det var konkurstrusler, interimstyring og 7.-.8- og 9. plasser å forholde seg til.

Kristian tok del i hele organiseringen, og hadde god kjemi både med styre og samarbeidspartnerne i næringslivet.

Kjetil Gaustad

Kjelling viktig
-Inntredenen av Kristian Kjelling som trener, da det viste seg at han måtte legge opp som spiller, var starten på den siste oppturen. Det og at Bjerkrheim kom tilbake, og reorganiserte klubben. Kristian tok del i hele organiseringen, og hadde god kjemi både med styre og samarbeidspartnerne i næringslivet , forteller Kjetil.

Han har vært med på tre seriemesterskap, NM-seire, tapte cupfinaler, seriemedaljer og en tapt EHF Challenge-finale i europacupen. Seriemesterskapet i 2009-2010 med Kurtovic/Gabrielsen er noe av det han setter høyest, mens europacupfinaletapet i 2007 (Gjekstad), er det han ser på som den største nedturen. Borte i Romania spilte DHK 26-26 mot UCM Sport Resita, noe som ble feiret som en seier, mens det ble uavgjort 36-36 i Drammenshallen i returkampen. Og dermed tapte DHK på færre scorede bortemål.

Fargerik spillergruppe
Kjetil har sett trenere komme og gå, og han har opplevd mange spillere ikle seg den blå drakten. Så tett som han har vært på spillergruppene opp gjennom årene, husker han dem alle.
Utfordret på hvem som ville vært på hans All Star-team, fra 2000 og fram til i dag, er det noen spillere som utpeker seg ut uten noen form for diskusjon. Bygget på prestasjoner og kjemi.
Det er målvakten Lars Olav Olaussen og venstrebacken Kristian Kjelling. Sistnevnte dog i skarp konkurranse med Frode Hagen og en ung Espen Lie Hansen.
– På venstrekanten vil jeg nok lande på Janni (Jan-Richard Lislerud) , men også det i hard konkurranse med Geir Erlandsen og Marius Riise. På høyrekanten har vi hatt både Christian Spanne, Geir Oustorp, Anders Ruud Gundersen og Eldar Hajdarevic. Sistnevnte var en kunstner med ballen, men Spanne vil bli mitt valg, sier Kjetil.

Jeg har vel kanskje bare sett to eller tre kamper i sin helhet i løpet av disse 21 årene.

Kjetil Gaustad

Han løfter med seg Ruud Gundersen over på høyrebacken også, for blant de venstrehendte bakspillerne er det ingen som skiller seg så klart ut. -Her har vi hatt mye rart, som han beskriver det.
Kjetil nevner både Bård Nordhagen og Marius Hovde Andersen, men tror han vil lande på Svein-Erik Bjerkrheim.
-Det er argumenter mot Svenna (Bjerkrheim) i en slik sammenheng, for han spilte ofte tre-fire kamper, og så forsvant han ut med en skade i lang tid, for så å komme tilbake, spille litt, og bli skadet igjen, forklarer Kjetil.
Han holdt lenge Knut Helge «Mini» Jacobsen som favoritt til strekposisjonen, men stemmen falt til slutt på Joakim Andre Hykkerud (før han reiste utenlands). Det i sterk konkurranse med for eksempel Vegard Strand.
Som midtback plasserer han sønnen Gøran Sørheim.
– Det er jo mitt dream team, forklarer han.

Sett to-tre hele kamper
Nå skal det nevnes at det kanskje vil komme motargumenter fra folk som kjenner ham at Kjetil Gaustad er diskvalifisert til å ta ut et All Star-team. For når det kommer til kamp, kommer også nervene. Da rusler han rundt i gangene under tribunen i Drammenshallen, han er ute og røyker og han kan stå i et hjørne og følge med en stund. Før han må ut på en ny vandring og sjekke andre håndballresultater på mobilen.
– Jeg klarer det ikke, uansett om vi har kjemper om gull eller for å unngå nedrykk. Jeg har vel kanskje bare sett to eller tre kamper i sin helhet i løpet av disse 21 årene, røper han.